Herregud så lei jeg er av Tinder. Og Happn. Og alle de andre appene hvor folk bare samler matches som Pokémon uten å faktisk møtes. Hva er vitsen liksom??
29 år, sykepleier på SUS, jobber turnus så har ofte fri på rare dager når alle andre jobber. Rødt hår og fregner som jeg brukte hele tenårene på å hate men som jeg nå har lært meg å like. 165 høy, 58 kg, normalvektig liksom.
Liker quiz-kvelder (ja jeg er en av de nerda), konserter (rock og indie mest), god mat og dårlige vitser. Har humor og liker at du har det også. Tar ikke meg sjøl så høytidelig – livet er for kort til det.
Stavanger. Søker en mann mellom 28-40 som faktisk tør å møtes i virkeligheten. Som har jobb og interesser og kan føre en samtale uten å stirre ned i telefonen hele tida. Er det så mye å be om?
Første date: øl på en hyggelig bar, se om vi klikker. Andre date: hvem vet? Kanskje middag, kanskje konsert, kanskje noe helt annet. Tar det som det kommer.
Skriv litt om deg – hva liker du å gjøre når du ikke er på jobb?